Christine Spiten om WWFs nye plastnettverk, tannbørster av bambus og spøkelsegarn

Trash Talk møtte Christine på en øy utenfor Sandefjord (okei, egentlig ikke men hun hadde bilde av øya på Zoom). Christine er kåret til årets lederstjerne i Dagens Næringsliv sin “30-under-30 kåring” i 2019. Hun er tidligere Norgesmester i seiling, og nå seniorrådgiver i WWF Verdens Naturfond med ansvar for plast og sirkularitet. Vi ønsket å lære mer om det nye plastnettverket til WWF, og hva som skal til for å løse plastkrisen.

Foto: Skjermdump av Christine på Zoom.

Q: Først og fremst, hva er plastnettverket?

A: Plastsmarte byer og kommuner er et nettverk for norske kommuner som handler om å stå sammen i møte med plastproblemet. Ved å skape en sterkere kobling mellom store og små kommuner, kommuner på kysten eller innland for å få til bedre og felles løsninger for håndtering av plast. Gjennom kunnskapsdeling, økt produsentansvar og sirkulærøkonomiske verktøy skal vi skape plastsmarte løsninger. Plastsmart handler i bunn og grunn om å bruke plast bare der det er nødvendig, og skaper størst nytte — igjen og igjen.

Q: Hvordan startet det?

A: Det kom i gang fordi vi så at det er store forskjeller mellom norske kommuner i dag, og hvordan de møter utfordringer med plast. Noen kommuner som Oslo, kan for eksempel ha en egen “plastkoordinator”, jobbet med en handlingsplan mot plast i lang tid, og har store ambisjoner om nullutslipp av plastavfall. Andre kommuner derimot mangler en plan, eller så har de ikke ressurser til å håndtere plastarbeid. Istedenfor å sitte i hver sin kommune og prøve å oppfinne hjulet på nytt, gå i de samme fallgruvene og gjøre de samme feilene, så kan vi nå tilgjengeliggjøre kunnskapen for alle og samles på tvers. I dag finnes det nabokommuner som deler avfallsløsninger, og alle jobber forskjellig. Noen kommuner har i tillegg utfordringer med marint avfall eller herreløst avfall som kommer utenfra. Det viktigste er å få en total oversikt over plasten i det norske markedet slik at vi også kan få på plass en nasjonal handlingsplan for plasthåndtering, og knytte kommune sammen når planen er på plass. Dette nettverket er et steg på vei i den retning.

Q: Hva slags ulike utfordringer kan ulike kommuner møte?

A: Kommuner nord i landet merker nå effekten av minkende fiskebestander. Det blir rett og slett mindre og mindre fisk. En av grunnene er at det er enorme mengder med “spøkelsegarn” (eierløst garn som fanger fisk red.anm). Dessverre er det sånn at det er masse fisk som ender livet sitt i et garn på bunnen av havet. Det havner omlag 13.000 fiskegarn på havet hvert år, og det betyr enormt tap i inntekt — men først og fremst gjør det forferdelig stor skade på marint liv. Fra nord til sør har ser vi altså ulike effekter ved plast som havner på avveie, men det er aldri noe bra hverken for naturen eller oss. Derfor er ikke plastkrisen et problem bare for én kommune, det er et problem for alle.

Samme problemet møter man i landbruket. Landbruksplast veier så lite at det blir tatt med vinden og havner i elver eller trær. Selv om utfordringene er forskjellig, så vil mekanisme være like og løsningene likeså. Vi trenger mer og bedre kunnskap. Derfor opprettet vi dette nettverket.

Q: I følge Circularity Gap Report 2021 er Norge i dag omtrent 2,4% sirkulært, hva kan plastnettverket bidra for å øke graden av sirkularitet?

A: Per i dag har vi ikke oversikt over hvor mye plast som finnes i den norske økonomien. Vi vet hverken hvor mye som importeres eller eksporteres, eller hvordan plasten flyter i økonomien vår. Ved å kartlegge og samle inn data i hvert ledd av verdikjeden, kan vi bidra med å øke graden av sirkularitet. Alt for sjeldent når informasjonen fra selskaper som jobber med plast fram til kommunestyret. Det gjør at kommuner fort kan havne litt bakpå. Vi må se utfordringene fra kommunes perspektiv, og anerkjenne den viktige rollen de har som forsøplingsmyndighet, og som offentlig innkjøper.

Q: Hva kan vi som designere gjøre for å bidra?

A: I dag er det mye plast som blir dårligere på grunn av blandingen av materialer. Det er sjelden at materialgjenvunnet plast lever opp til kravene i nye produkter på grunn av dette. Et tiltak er selvfølgelig å ikke blande forskjellige typer plastmaterialer eller polymerer. Med forskjellige typer plast blir det vanskeligere å gjenvinne. Ta for eksempel aluminium som er super enkelt å gjenvinne. En ølboks kan bli til en ny ølboks, helt uten materialsvinn. Plast derimot er mye vanskeligere. Den trenger samme smeltegrad, må helst være i samme farge, og så videre. Derfor er det vanskelig at plast gjenvinnes 1:1.

Ta for eksempel en ketchupflaske. Fordi flasken er laget av polypropylen (PP) og etiketten er laget av polyetylen (PE) blir den heller brent enn resirkulert. Det samme gjelder tannbørster laget av bambus. Selv om det er veldig fint at man bruker mindre plast i en bambustannbørste, så må man faktisk sitte med pinsett for å fjerne bambusen fra plasten. Det gjør at den er fryktelig vanskelig å gjenvinne. En tannbørste som er laget av kun plast kan i det minste gjenvinnes.

Q: Hvilke politiske tiltak trengs?

A: Myndighetene bør med en gang sette større krav til offentlige anbud og innkjøp. Staten og kommuner bør ha en grundig gjennomgang av sine eksisterende innkjøpslister. Offentlig sektor kjøper inn varer og tjenester for nesten 600 milliarder hvert år — altså penger som bør puttes i selskaper som tilbyr bærekraftige produkter, gjerne av resirkulerte materialer. Enten så må man se om leverandørene har bærekraftige alternativer, eller kanskje man kan lage en avtale med andre selskaper som faktisk gjør det?

Selv om slike tiltak ble diskutert i klimaplanen er det en stor forskjell på å peke på et problem, og å gjøre noe med det. Vi er veldig forsiktige her i Norge da det kommer til tiltakene våre for å gå fra en lineær til sirkulær økonomi. I Singapore vil man få en ganske så heftig bot for å kaste sjokoladepapir på bakken. Dette kan ha en preventiv effekt, da man passer kanskje litt ekstra godt på det sjokoladepapiret.

Q: Hva kan vi som enkeltindivider gjøre for å bidra?

A: Jeg synes det er altfor lite fokus på hva vi kan gjøre som forbrukere, og altfor lite fokus på at vi må begrense forbruket vårt. Istedenfor å kjøpe et nytt “grønt” alternativ — trenger du egentlig å eie flere klær? Trenger vi mer elektronikk? Det har kommet tonnevis med delings- og lånetilbud. Mer fokus på å eie mindre og leie mer. Istedenfor at vi alle har hver vår bod fullt med verktøy og sportsutstyr, lån heller av naboen, eller noen andre i nærområdet. På den måten kan man også skape viktige sosiale møteplasser. Det er en vinn-vinn-vinn situasjon. Husk at lommeboka di kan være den beste måten å stemme på. På den måten kan man sikre at det blir flere gode tilbud og at de samme tilbudene vokser.

Takk for at du er en del av Trash Talk.
Få med deg det nyeste innen for design og sirkularitet på Norwegian Trash Talk.