Plastens tidsalder: En sammenfatning
At plast er en trussel for dyrelivet på jorda, er noe vi har visst siden 1970-tallet. Den globale bevisstheten rundt det faktiske omfanget har kommet de senere årene. Den europeiske union (EU) og Forente nasjoner (FN) har siden erklært plastproblemet en plastkrise. Her hjemme ser vi også et økende engasjement rundt plastemballasje og forsøplede strender. I denne korte artikkelen ønsker vi fortelle det vi vet om plastkrisen og forsøke å finne svar på spørsmål som: Hva er egentlig plast, og hvor kommer kommer den fra? Hvorfor er den farlig for oss og andre arter? Hvordan vil fremtiden se ut?
Hva er plast?
Plast, kort sagt, er et syntetisk stoff som vi utvikler fra petroleum, altså olje. Plast består av polymer, altså kjemiske bindinger. Disse avgjør hvilken form plasten kan ta. Plast kan være lett, myk og bøyelig som en fleece laget av polyester, eller tung, robust og værbestandig som for eksempel PVC-rør under bakken. Det gjør plast veldig praktisk. Ettersom det også er billig å produsere har vi over tid valgt å bruke plast til nesten alt; som emballasje, i byggeprosjekter, i verktøy og framkomstmidler eller i leker.
Mer enn 300 millioner tonn plast blir produsert hver dag. Produksjonen av plast øker år for år. Anslag tyder på en dobling av produksjonen frem mot 2050. Omtrent 8% av all oljen som blir produsert ender opp som plast, og plast regnes som en driver for leting og boring etter olje i fremtiden. Mer enn halvparten av plasten som produseres er engangsplast, som handleposer, sugerør og brusflasker.
Plastens historie
Siden 1950, har plastproduksjonen økt fra 0,5 tonn til 260 tonn i året. Historisk sett begynte vi ikke å snakke om miljøforurensning av plastikk først før på 1970-tallet. Siden den gang har problemet med plast i havet fått mye oppmerksomhet. Det har en sammenheng med produksjonen av plast: I 1960 var kun 1% av avfallet vårt plastikk- i dag er det rundt 10%.
Plastkrisen
Problemet med plast er at det ikke forsvinner så lett. Det blir heller brutt ned til mindre og mindre biter. Slikt materiale kalles nano- eller mikroplast. En Imsdal-flaske for eksempel, kan ta 450 år å brytes ned. En albatross ble funnet med plast i magen fra et fly som ble skutt ned 60 år tidligere, over 9600 kilometer unna. Det er omtrent like lang avstand som fra Oslo til Tokyo. Plast har sånn sett en fryktelig lang levetid.
Når plastproduksjonen jevnlig når nye høyder, fyller vi kloden sakte med sikkert opp av et materiale som vi ikke klarer å håndtere. I dag er den totale mengden plastavfall på kloden rundt 6300 millioner tonn. Mesteparten av dette befinner seg på søppeldynger og avfallstasjoner rundt om i verden. Gjennom vær og vind blir plasten blåst ut i elver og avløp, og ender til slutt i havet. Selv om bare 10% av avfallet vårt er plast, er mer enn 80% av avfallet i havet, strender og langs kysten, plast.
Omtrent fem til tolv millioner tonn plast havner i havet hvert år. Det vil si rundt 0.2–0.3% av all plast vi produserer. Det høres kanskje ikke så mye ut, men når vi deler ut 5 trillioner med plastposer i året, eller 160 000 i sekunder, blir det fort ganske mye. Forskere vet fortsatt lite om påvirkningen plast har på oss mennesker.
I verden brukes det svimlende 5 trillioner plastposer hvert eneste år. Det er omtrent 160 000 plastposer hvert eneste sekund. Mer enn en milliard plastposer blir delt ut hver eneste dag. 0.2–0.3% av all plast havner i havet.
Hvordan fremtiden vil se ut er opp til oss. Og myndighetene. Og næringslivet.
Flere enn noen sinne har fått øynene opp for plastkrisen og ønsker å gjøre en forskjell. Det har oppstått en slags internasjonal bevegelse for å rydde havene for fremtidige generasjoner.
Irland, Eritrea, Rwanda, Kina, Sør-Afrika, Bangladesh, Thailand og Taiwan har for eksempel bannlyst eller ilagt skatt på plastposer. FN jobber i dag med å få på plass en global avtale for å takle havplastkrisen. Avtalen kan minne litt om Parisavtalen, ved at det er en bindende avtale mellom nesten alle verdens land. En slik avtale ville vært en milepæl, selv om USA og Storbritannia vasler at de ikke vil være med.
Her hjemme har Norge bannlyst plasteksport til u-land. Dette kan bidra til at mindre plast havner i havet. Hvorfor? Fordi u-land mangler infrastrukturen til å håndtere avfallet sitt — søpla havnet på søppeldynger, og derfra er veien til havet kort.
Dette er eksempler på fremskritt, men vi mener en større politisk dugnad er nødvendig. Gjennom å påvirke beslutningstakere, lære bort det man kan finnes det en en rolle for alle oppi alt dette. Vi må holde Regjeringen og Stortinget til ansvar for å forby unødvendig engangsplast, samt å holde produsenter ansvarlig for å kvitte seg med avfallet på en bærekraftig måte. Vi kan ikke være redd for å si ifra. Enten så tar politikere plastkrisen på alvor, eller så finner vi noen som gjør det.
